(more pictures)The sun slept in this morning, slowly got out bed around 9am, then dragged its feet along the horizon for a few hours before disappearing again by 3:15pm.
Solen sov inn i dag. Han sto opp sent, omtrent kl.9 og dro føttene hans langst horisonten i noen timer før han forsvant igjen kl.1515.
Funny as it may sound, I actually look forward to this season. It's a complete change of pace. After racing around all summer there is time and place for the quiet comforts of home. The stack of books and cds piling on my desk finally merit attention, and all my forgotten sewing projects start called out from the depths of the closet.
Morsomt som det kan høres, ser jeg fram til denne sesongen. Det er en komplet forandring av tempo. Etter har løpt rundt hele sommer er det tid og sted til å benytte seg av den stille komfort av hjem. De store stabeler av boker og cd-er på pulten min endelig får oppmerksomhet, og alle mine glemte syprosjekter begynner å rope ut til meg fra skapet.
Instead of late night picnics and BBQs there are dinner parties to prepare for, cookies to bake and cards to write. It's time to light candles (the closest thing we have to a fireplace), and think and reflect while sipping hot chocolate and watching the snow. It is moments like these that I cherish, coming in out of the cold, curling up on the couch and knowing that there is nowhere else that I would rather be for this exact moment in time.
I stedet for sent middager i parken er det middagfester å forbedre seg til, kjekks å lage og kort å skrive. Det er tid for å tjene stjernelys (den nærmeste ting som vi har til en peis), og for å tenke og reflektere mens man drikker varmsjokolade og se på snøen som faller utenfor. Det er øyeblikk som dette som jeg verner- å komme seg inn, ut av kulden, å kose seg på sofaen, å kjenne at det er ingen andre sted hvor jeg vil helst være.
I'm still riding my bike to work, which is either courageous or insane. Some days it is a pain in the ass, other days it is my saving grace, giving me the energy and stamina to make it through life's little challenges. I've figured out the secret is wearing a few extra layers- thin wool fabric over my cheeks, a thick fuzzy headband over my ears and extra fluffy mittens over my winter bike gloves.Jeg sykler fremdeles til jobb, som er enten modig eller crazy. Noen dager er det slitsom, med andre dager føler jeg meg taknemlig for det. Og det gir meg energien som jeg trenger for å takler livets små utfordringer. Jeg har oppdaget at hemmligheten er å ha på seg noen ekstra lag- en tynn lag av ul over ansiktet mitt, en tykk band over ørene mine, og ganske myke voter over mine vinter sykkelhansker.
It takes me an extra 10 minutes to get to work on account of the snow. All of my nifty short-cuts through the woods are impassable. Even if the walking paths are still there, the frozen footprints make the whole bike bounce and shake until my muscles feel like they are jiggling and vibrating right off of the bone. So, that means sticking to plowed and salted roads, and finding those without any traffic.
Det tar meg en ekstra 10 minutter for å sykle til jobb på grunn av snøen. Alle av mine smarte snarveier gjennom skogen blir umulig. Selv om de stiene er fremdeles der, er de frosne fotsporene gjør at hele sykkelen hopper og vibrerer til musklene føler at de viberer av beina. Så det mener at jeg må reise på vanlige veier som er saltet og fri fra snø, men også fri fra traffik.
When I actually get going, I'm quite toasty. And, I'm not alone in my bike to work these days. Even on the coldest mornings, I spot at least 8-12 other intrepid spirits. We all look just as ridiculous with our reflective safety vests, flashing tail lights and copius layers of wool, coated in ice crystals. The best is when I manage to pull in behind a group of cyclists that are racing each other between Karenlysalle and Aker Brygge. If I draft off of them, I can cruise right along at top speeds and enjoy the scenery. I don't feel that bad stealing their steam. These are hearty Norwegian guys, the type that sign up for crazy endurance events like the Iron man, only longer. They probably hardly notice the extra resistance of my drag.
Når jeg er endelig i gang er jeg ganske varm. Og jeg er ikke alene. Selv på de kaldeste dagene ser jeg et minste 8-12 andre modig mennesker ut på sykkel. Vi alle ser ut like med våre reflekterende redningsvester, blinkende baklys og mye lag av ekstra ul, dekket i is. Den beste er nå jeg kommer inn bak en gruppe av syklister som konkurrerer mot hverandre mellom Karenlysalle og Aker Brygge. Hvis jeg er rett bak dem, kan holde med og benytte meg av deres hastigheter. Jeg føler meg ikke skyldig for å ta en del av deres kraft. Disse er sterk Norsk men, den typen som melder seg inn for alle typer av lange konkurranser som Iron man, men enda lengere. De sansynligvis neppe legger merke til at jeg er der.
Let's see, what else has been going on. I went to the winter fair at the folk museum last weekend, and attended a sauerkraut making workshop the weekend before, which was really fun. Matt has been cooking a lot of desserts like fudge cookies and candied oranges. We had our Julebord (company Christmas party) last Friday, which was far tamer than it has been previous years. Julebords are known for being the one time of the year when Norwegians really let loose and go nuts in front of their co-workers. The first year we were here, everyone got smashed. The secretary started dancing with one of the guys from the technical department and fell over the couch. One guy took off his pant (he had boxers under) and started singing, and another guy tried to give Matt a piggy back ride. And that was just the beginning. This year, we ate fancy tapas, sipped wine and played civilized party games.
Skal vi se, hva har sjedd ellers. Jeg gikk til den julemarkedet på Folkmuseem for en uke siden, deltok i en melkesyrgjerig kurs som var kjempe gøy. Matt har laget veldig mye dessert som inkluderer apelsin godteri og kjeks. Vi hadde vårt julebord sist fredag, som var langt roligere enn den vi hadde for to år siden. Julebords er kjent for å være den ene gangen i året da nordmenn virkelig slippe løs og gå nøtter foran sine medarbeidere. Det første året vi var her, var alle fulle. Sekretæren begynte å danse med en av gutta fra teknisk avdeling og falt over sofaen. En fyr tok av seg bukse (han hadde boxer under) og begynte å synge, og en annen fyr prøvde å gi Matt en grisen tilbake tur. Og det var bare begynnelsen. I år spiste vi fancy tapas, smakte vin og spilte sivilisert party spill.
