The big purchase = det store kjøpet

Hi again. Life has been crazy busy the last few months. We have been hunting for an apartment which has been extremely time consuming. Though, I am completely relieved to say that we have successfully bought one. The contract has been signed and we get the keys on the 15th of May. Horray!! Life can return to normal!!

Hei igjen. Livet har vært kjempe travelt i det siste, så jeg har ikke hatt mye tid for å skrive. Vi har vært på jakt etter en bolig, og det har vært særlig tidskrevende. Endelig i dag, kan jeg si at vi har kjøpt en leilighet. Kontrakten ble undertegnt for noen dager siden og vi får nøkklene 15. mai. Flott!! Liv kan bli igjen normalt.

When we first started looking, I naively assumed that it would be fairly straight forward process. You get the finances in order, look at a handful of places, find one you like and then just buy it. Right? Oh no. Not even close. Not in Oslo anyways.

Da vi første startet å lette, antatt jeg naivt at det skulle bli en ukomplisert prosess. Man får finansiering på plass, sjekker ut noen bolig, finn en som man liker og bare kjøper det. Riktig? Nei. Neppe nært. Ikke i Oslo i hver fall.

Since the beginning of the year we have seen upwards of 30 places, read four book, a number of articles, and bid unsuccessfully for 2 apartments. Every free moment of the last 2 and a half months has been spent plowing through online ads, scouring for advice, paging through thick, technical documentation and pouring over checklists. And, it is not that I am being overly obsessive.

Siden begynnelsen av året har vi sett flere enn 30 steder, lest 4 bøker, noen artikler, og budet på 2 leiligheter uten hell. Hver eneste fri minute av de siste 2 og halv måneder har blitt brukt til å gå gjennom boligannonser på nett, å søke for råd, og for å blå gjennom tykk teknisk dokumentasjon og gå gjennom sjekklister. Og jeg har ikke vært altfor obsessive.

When our landlord told us last spring that we had just a year left on our lease, I thought we had plenty of time. And when decided this summer that it would be better to buy a place, I still wasn't in a rush. But then reality hit when I started talking to people and realized that it can easily take 6 months to a year to successfully buy. And then we heard that it takes 2-3 months from the actual purchase to the move in date.

Da gårdeieren vår fortalte oss forrige vår at vi kunne leie bare et år til, tenkte jeg at vi hadde god tid. Og da vi bestemte oss om sommeren at det blir bedre å kjøpe enn å leie, var vi ikke skyndte. Men da hørte vi at det kan enkelt ta 6 måneder til å finne noe, og 2-3 måneder for overtagelse begynte vi å lette.

Buying a place just isn't simple. For one thing there aren't enough new apartments being built to meet the ever increasing demand. New restraints in the building codes discourage new apartment complexes, and increase building prices. The old apartment buildings could be up to 4 or five stories tall without elevators. Now everything has to be up to code and disability accessible for people in wheelchairs, which makes sense of course.

Å kjøpe en bolig er bare ikke enkelt. For en ting finnes det ikke nok nye boliger for å tilfredstille den stadige økende etterspørsel. Nye begrenser i de byggekodene som motvirker ny blokker og øker bygningspriser. De gamle blokkene kunne bli opp tli 4 eller 5 etasjer høy uten heis. Nå bør alt bli opp til mål og tilgjengelig til folk i rullestoler, som retferdig selvfølgelig.

And then there is the issue of space. Oslo is in a bowl, bordered on one side by the fjord and on other sides by large open spaces that are protected ferociously. So, it's landlocked. And it seems that all Norwegians want to live in the same part of Oslo, the west side, which ends up driving up prices. So the result of all this is a sellers market where there are lots of people bidding for every apartment that is in a decent location or at a decent price.

Og så er det en sak om plass. Oslo er plassert i en bolle, grenset på en side med fjorden og de andre sidene med store skoger som er beskytet voldsomt. Så, på andre ord er byen fysisk begrenset. I tillegg ser det ut som alle normenn i Oslo ønsker å bo på den vest siden av akerelva. Og det fører til økt priser. Resultatene fra alle av disse tingene er at det er en selgers marked hvor mange folk setter inn bud på hver leiligheter som er i en anstendig location eller som starter på en anstendig price.

At first we started looking in the city, in a neighborhood in the upper middle part, about equidistance from work and the woods. But, we found that the quality of the apartments in our price range was rather low. One place was so small that it was missing a shower, and the previous owner had a shower cabinet in the entry area. The entire apartment smelled so strongly of mold that we had to walk right out. Another apartment had an atrocious kitchen and looked right out at chainlink fences. Others had visible water damage, cracks in the walls, and no storage. Some apartments looked great online, but then there were hidden costs, such as high monthly fees to cover building improvements.

Først started vi å lette etter noe i byen, i Sagene, Bjølsen og Torshov. Men, vi snart oppdaget at kvaliteten av de leiligheten som vi had råd til å kjøpe var ganske lav. Et sted var så liten at det manglet en dusje. Den tidligere eier hadd instalert en dusjkabinett i gangen. Lukten av mugge var så sterk at vi måtte dra straks. An annen leilighet hadde en ganske dårlig kjøkken og så rett ut på gjerder. Andre hadde synlige vannskader, sprekker i vegger eller ingen bod. Noen leiligheter så ut greit på nett, men det var andre, skulte kostnader, som høy husleie for å dekke oppgradering eller bygging av hele blokken.


After those experiences, we started setting our criteria. First on the list was proximity to friends, work, the woods, and public transportation. Next on the list was a new kitchen and bathroom, and at least 2 bedrooms. Neither of us have any talent at home improvement projects, nor do we have the inclination to oversee contractors and workmen to do the job.

Etter disse opplevelser, startet vi å sette høyere krav. Først på listen var nærhet til venner, arbeid, marka og offentlig kommunikasjon. Neste på listen var en ny kjøkken og bad, og et minst 2 soverom. Verken Matt eller jeg har kunnskap eller dyktighet med å oppuse. Og vi har ingen lyst til å leie hjelp.

And last there were a number of "nice to have" factors: no higher than the second floor, looking out at trees or a view of the city, proximity to the grocery store and other amenities, and the general ambiance of the neighborhood. This meant looking at a wider area, expanding out search to the greater Oslo area.

Og siste på listen var noen "hyggelig å ha" men ikke avgjørende ting: ikke høyere enn andre etasjen, utsikt mot trær eller byen, nærheten til butikker og andre ting, og hvor hyggelig område er. Dette også mente at vi burde utvide søken til hele Oslo område.

Bidding took some getting used to. When we happened to find a place that we liked, we faxed in a low bid and then increased it by minute increments when other bids came in. This didn't actually work so well. When other bidders came in high or increased by large amount, I would chicken out. After a few of these unsuccessful rounds we finally got the hang of it and tried a different strategy. The next time we found a suitable apartment we waited until all of the (8) bids had been sent in, and time was running out. Then we bid above the rest, with a very short accept deadline and held our breath.

Det tok tid for å forstår hvordan man setter inn en bud og hvordan man burde oppføre seg i budrunden. Da vi fant et sted som vi likte satt vi inn en alt for lav bud som vi stiget velig gradvis når andre bud kom inn. Det fungerte ikke veldig bra. Da andre folk kom in med høyere bud, skremte dem vi borte. Etter noen dårlig budrunder, fant vi en bedre strategi. Neste gang at vi fant en egnet bolig ventet vi til alle (8) budene var inn, og det var nær den siste akseptfristen. Da bud vi høyere enn alle de andre men en kort akseptfrist.

To our delight it worked, the owner accepted our bid. But, there was one more hurdle to jump. The apartment belonged to a large housing association called OBOS, which meant that long-term OBOS members could come in and snatch up the apartment at the last minute, if they liked the final sale price. If more than one OBOS member was interested, then the one with the longer membership record would win. When we sent in our bid we heard that one OBOS member was on the list, waiting to pounce. But, lucky for us, they didn't follow through and use their OBOS rights. Whew. That was close.

Til vår glede, aksepterte eieren vår bud. Men, det var en utfordring til å takle. Den leiligheten er en del av OBOS, som mener at OBOS meldlem har førstkjøptsrett. Da vi sendte inn vår bud hørte vi at en OBOS medlem var på listen. Men, heldig for oss var de ikke fornøyd med prisen og trakk seg.

So we now own an apartment in Oppsal, a neighborhood about 15 minutes away from the city center by subway. It's a two bedroom, one bath on the second floor with open views on both sides. Five minutes in one direction is the edge of the woods and 3 minutes in the other direction live a few friends. Now we are just waiting to start moving in on May 15th!!! The excitement is building.

Så nå eier vi en leilighet i Oppsal, en nabolag som ligger omtrent 15 minuter (på Tbane) fra Oslo S. Det er en 3 roms, på andre etasje med åpene utsikter på begge sider. Fem minuter på en rettning ligger østmarka og 3 minuter i den annen retningen bor noen venner. Nå bare venter vi for å flytte inn på 15. mai. Spenningen bygger...

The yellow marker in the photo shows where our new place is in relation to the forest.