Early fall 2011= tidlig høst 2011

Finally the torrentual downpours have let up. What a relief. The sun is back and the temperature has risen to a comfortable 15 degrees Celcius. I spent a sunny weekend with 14 of Elisabet’s friend, at Krossbu, a large lodge in Joutenheimen, a spectacular nature reserve in the central region of Norway. Our meal plan which included a large breakfast buffet and 3-course dinners fueled us for day hikes to the neighboring peaks and valleys.

Endelig er det sluttet å regne så mye. Så fint! Solen har kommet tilbake og temperaturen har stiget til behagelige 15 grader. Jeg tilbrakte en solrik helg med 14 av Elisabets venner, på Krossbu, en store hytte i Joutenheimen, et vidunderlig naturområde i sentral Norge. Vår matplan som inkluderte en stor frokostbuffet og 3 retters middag gav oss nok energi til flere dagturer til fjelltopper og daler i området.

Back in Oslo, the evenings have been filled with more mushroom hunting with friends. On Monday and Wednesday I came home with overflowing bags of trakt canterells, which are wonderful when dried. In the forest near Ellingsrudåsen, we found literally carpets of the mushroom, more than I have seen before, probably due to the heavy rain. We couldn’t possibly pick them all, and gave up after a while, focusing just on the largest ones. Most trakt cantarells are about the size of a quarter, but we were finding ones as large as my hand. It was really quite incredible.

Tilbake i Oslo,har ettermiddagene blitt fyllt med flere sopptur sammen med venner. På mandag og onsdag kom jeg hjem med sekker fulle av traktkantarell, som er deilige når de er tørktet. I marka ved Ellingsrudåsen fant vi bokstaveligtalt “tepper av sopp”, mer en jeg har sett noensinne. Sannsynligvis på grunn av det regneværet. Vi kunne ikke plukke alt. Så vi ga opp etter en stund og fokuserte bare på å få med de største. De fleste traktkantarell er på størrelsen av 20 kronerstykke, men vi fant noen så store som handen min. Det var ganske imponerende.

On Tuesday my Norwegian sign language class started. It is really quite challenging, but in a fun way. The teacher is completely deaf and refrains from using her voice for most of the time, so you really have to concentrate to try and figure out what she is communicating. So far we have learned the one-hand and two-hand alphabet, the numbers and some basic verbs. It is interesting that I am the only person in the class that doesn’t already know someone who is deaf. Mostly I am just taking it for fun, and as a way to increase my vocabulary. I have always been intensely curious of sign language, and wanted desperately to take sign language in college, but had too many other required classes to schedule in.

På tirsdag kveld started tegnspråkkurset mitt. Det var ganske utfordrende, men på en underholdende måte. Læreren selv er helt døv og bruker ikke stemmen, så man må konsentrerer seg hardt for å oppdage det som hun formidler. Så langt har vi lært enhandsalfabetet, tohandsalfabetet, tall, og noen grunnleggende verb. Det er interessant at jeg er den eneste personen i klassen som ikke kjenner noen fra før som er døv. Jeg bare tar kurset for moroskyld og på en måte for å øke vokabularen min. Jeg har alltid vært ganske nysgjerrig på tegnspråk. På universitet ønsket jeg å ta tegnspåk som fag, men jeg hadde så mange andre kurs som jeg måtte ta i stedet.

Back at home my other projects are bubbling away. A week and a half ago I started making sauerkraut, in bulk, after being inspired by a sauerkraut seminar given through farm where we are members. It was actually my third time taking the seminar, so I thought it was about time that I put the knowledge into action. This time I went all the way, making 2 gallons of sauerkraut based on a “fail-proof” recipe from Wild Fermentation.

Hjemme bubbler mine andre prosjekter. For en og en halv uke siden startet jeg å lage mye surkål. Jeg hadde nemlig vært på et seminar om surkål på gården hvor jeg er medlemmer. Det var faktisk den tredje gang at jeg hadde tatt kurset, så jeg tenkte at det var tid å sette kunnskapet i bevegelse. Jeg laget 8 liter surkål med et oppskrift som ikke kan gjøres feil fra en bok som heter Wild Fermentation.

The process starts off easy enough. Shred 5 pounds of cabbage and other vegetables, mix with a few table spoons of salt and mash the mixture until juice starts coming out. Place mixture in a pot or crock, press a plate down inside the pot with a weight and wait for the juices to seep out and cover the plate. And then wait another 1-4 weeks before harvesting your fermented treat.

Prosessen starter enkelt nok. Skjær opp 2.5 kilo kål og andre grønnsaker, bland med noen spiseskje salt og stamp blandingen til saften starter å komme ut. Sett blandingen i en kasserole og press en tallerken ned, inn i kasserolen ved hjelp av en vekt, slik at saften fra grønnsakene vil komme flytende opp over tallerkenen. Vent så en til fire uker før man høster denne melkesyrgjæringsgodteri.

Then come the complications. After 2-3 days it starts to smell, not just a little odor, but a thick acidic stench that permeated the entire apartment. I opened a few windows, no problem. After another few days came the flies, swarms of them. I checked the Wild Fermentation site, and this is still perfectly normal. I put a pillowcase over the batch and moved it into the basement. But, then things started to get stranger. After a week, a white film, like a fungus or mold covered the surface. Still normal, according to the pros. I scooped it off and added more brine. Now that waiting continues. It is another 3 weeks until this final tasting. I wonder what surprises are coming next.

Med surkålen min var det noen komplikasjoner. Etter 2 eller 3 dager begynte det å lukte, ikke en svak lukt, men en sterk sur lukt som trengte inn i hele leiligheten. Jeg åpnet noen vinduer. Ikke noe problem. Etter noen dager oppdaget jeg fluer, mange av dem. Jeg sjekket nettstedet til Wild Fermentation, og de sa at det er helt vanlig, så jeg la noe tøy over kasserolen og plasserte det i kjelleren. Igjen skjedde noe rart. Etter en uke kom det et tynt lag på overflaten som så ut som sopp eller mugg. Det er fremdeles vanlig, sa de ekspertene. Jeg prøvde å ta den av med en skje, og jeg puttet opp i vann blandet med salt. Nå venter jeg. Det er 3 uker igjen til den siste smaksprøven. Jeg lurer på hva slags overraskelses venter meg da!

Late summer 2011 = sent sommer 2011

Summer is drawing to a close. Out in the forest by our apartment the birch trees are showering the ground with yellow leaves, confounding mushroom hunters looking for their beloved golden canterels. It has been raining a lot and the paths through the hills have turned into streams. We have to step carefully on our long hikes, and keep track of the time. In the height of summer we can go hiking till almost midnight, but now the sunsets are creeping earlier and earlier.

Sommer er nå snart slutt. I skogen like nær leiligheten vår faller det gule løvet fra trærne, noe som forvirrer folk som erpå sopptur som leter etter gul kantarell. Det har regnet mye i det siste og stiene i marka har forandret seg til elv slik at vi må gå forsiktig. På høysommeren trenger man ikke å passe klokka når man drar på lange tur. Det er lyst hele natta. Men nå, som høsten er på vei går solen ned stadig tidligere.

Back from vacation, it's time for mushroom hunting. Right after we returned from the states we hosted 4 friends from out of town; two from Ireland and two from Austin, Texas. A highlight of their visit was a long expedition through the Østmarka, spotting mushrooms along the way. On a hike with Siri, a Norwegian friend, we found a trove of "steinsopp" which I think translated into porccini's. Whatever they are, they are delicious. I dried a few pounds for later mushroom risotos. Yum!

Tilbake hjemme fra ferie er det nå tid for soppturer og vennertreff. Rett etter at vi kom hjem tok vi imot 4 gjester; to fra Irland og to fra USA. Et av høydepunktene ved deres besøk var turen i Østmarka. På en sopptur med, ei norsk vennine, Siri fant vi en store antall steinsopp som jeg tror heter "Porcinni" på engelsk. Uansett hva de heter, er de veldig gode. Jeg tørket noen kilo for lagring til sopprisoto. Deilig!

This last Monday we hosted a run for our running club, the Hash House Harriers. Hosting is no small feat when the attendance is up to an average of 40-50 people a week. A long trail has to be set ahead of time, which takes hours. And then there is the cooking. It is expected that hosts will provide food and drinks for everyone (we get reimbursed, of course from the club fees).

Forrige mandag var det vår tur til å arrangere løpet for løpegruppen vår, de Hash House Harriers. Du kan tenke deg at det ikke er en liten oppgaven, når det kan bli mellom 40 og 50 deltakere. Denne gangen var løpet lengre enn ellers og merkeringen tok flere timer. Og så var det matlagingen. Verten skal tilby mat og drikke for alle etterpå som man får penger tilbake fra fra gruppen etterpå.

Matt had to go out twice for the trail. A drenching downpour wiped out all of his marks. And even then he had to lead the runners though stretches here and then. The entire run ended up being a bit long, we no, really long. Most runs are about an hour, and his was more than two. But, everyone was in good spirits and managed to make it to the finish. We didn't loose anyone in the woods, which is always a good sign.

Matt måtte dra ut to ganger for å merkere løpet. Det regnet så mye etter første gang at alle markeringer hadde forsvunnet. I tillegg måtte han lede gruppen gjennom noen vanskelige deler her og der. Etterhvert ble folk slitne siden dette løpet ble lengre enn vanlig. De fleste løp er omtrent en time, og hans ble mer enn to timer. Heldigvis har alle deltakerne god kondisjon og klarte til slutt. Ingen av oss hadde mistet veien i marka, noe som er et godt tegn.

Besides running, I've started reading more and more in Norwegian. Over the break I took a stab at a long novel called "The Night Train to Lisbon" which I wouldn't recommend. The plot meanders without purpose and the main character is difficult to identify with. Then there was a wonderful short novel called "Hurra for Andersen". The pages just flew by. Now I am on to a delightful book called "The Facts about Finland" which I can't put down. It delves into the strange life of a man who is writing a brochure about Finland for the Finnish embassy in Oslo. He procrastinates till the last minute because he is caught up in bizarre adventures along the way.

I tillegg til å løpe har jeg startet å lese mer, spesielt på norsk. På ferie leste jeg en lang roman som heter "Natt tog til Lisboa" som jeg ikke vil anbefale. Det var tungt å lese for meg og jeg kunne heller ikke identifisere meg med hovedpersonen. Det var en vidunderlig kort roman som heter "Hurra for Andersen" som jeg synes var morsomt og lettlest. Og så nå leser jeg en flott bok som heter "Fakta om Finland" som jeg ikke kan legge fra meg. Den er spennende. Det handler om en man som lager en brosjyre om Finland. Men han utsetter arbeidet flere ganger mens han blir opptatt med bisarre eventyr.