Kunne du se det en gang til? = Could you say that one more time?

Hva sa de? Etter 7 måneder her i Norge, å hører er den største utfordringen. Selv om jeg kan lese en avis, skrive en e-post eller hold et grunnleggende converstaion, lyttende til en TV program er en annen historie. Hvis noen har en sterk dialekt, glem det. De kunne snakke gresk.

What did they say? After 7 monthes here in Norway, listening comprehension poses the greatest challenge. Even though I can read a newspaper, write an email or hold a basic converstaion, listening to a TV broacast is another story. If someone has a strong dialect, forget it. They could be speaking Greek.

Barn lytte og absorbere morsmålet i minst ett år før de snakker. Så hvorfor er det at voksne språk kurs legger vekt første på å lese og skrive?

Children listen and absorb their mother tongue for at least a year before they speak. So why is it that adult language classes progress in the reverse order, with an emphasis on reading and writing?

Jeg synes at å lese og skrive er de enkleste delene. Alt er der på siden, slik at jeg kan gå så sakte som jeg vil. Hvis jeg vet ikke et ord, sammenheng gir den bort, eller jeg kan dele den opp i enklere deler. En "sykehus" er åpenbart et sykehus. Hvis du vet at "syke" betyr syk og "hus" betyr hus, meningen er selvinnlysende. Da jeg leste det, jeg er å bygge opp en lagerbygning av nye ord og måten jeg tror de lyden i norsk.

I find that reading are writing are the easiest parts. It's all there on the page, so I can go as slow as I please. If I don't know a word, the context gives it away, or I can break it into simpler parts. A "sykehus" is obviously a hospital. If you know that "syke" means sick and "hus" means house, the meaning is self-evident. As I read, I'm building up a storehouse of new words and they way I think they sound in Norwegian.

Egentig nordmenn snakker fort, sjelden med pause mellom ordene. Noen selv utelater konsonanter, så alt du hører er en streng med vokaler i fallende og stigende toner. Mens uttalen er enklere enn fransk, jeg har en lang vei å gå. Jeg beundrer barn som er sju år, som forstår mye mer enn meg.

Real Norwegians speak quickly, rarely pause between words. Some even omit consonants, so all you hear is string of vowels in falling and rising tones. While the pronounciation is easier than French, I still have long way to go. I feel humbled at the sight of seven year olds, who understand far more than I.