Lekser fra den mørke siden av poteten = Lessons from the dark side of the potato

(English summary: A follow up to my previous post about the potato as miracle plant the can save the world from hunger. This post goes into the potato famine in Ireland and how the episode reveals the vulnerability of our global food supply and shows the important role of small farms and seed collecting. Essentially, as we depend on fewer and fewer varieties of plants and vegetables, we are opening the door for a single pathogen to wipe out an entire type of food. The good news is that many rare, heirloom varieties are still kept alive through the efforts of small farms and seed collectors. Some of the most significant projects of this sort are going on in Norway.) 

Jeg skrev tidligere om poteten som en mirakelmatvare. Men historien har også en mørk side som viser at små gårder holder nøkkelen til å berge verdens sårbare mattilgjengelighet.

På midten av 1800-tallet, trehundre år etter potetens ankomst til Europa, ble noen land farlig avhengig av planten. Etter tiltakene av de ivrige ”potetprestene” ble poteten en dominerende vekst og viktig ingrediens i norske retter som lefse. Som i Irland medførte potetens popularitet i Norge til en befolkningseksplosjon som førte til nødvendigheten av enda mer potetdyrkning. 

Mellom 1845 og 1852 feide potetsykdommen tørråte over landet. Tørråte, eller Phytophthora infestans, er en kraftig soppinfeksjon som overfører soppsporer i fuktig luft. De første symptomene er brune og svarte flekker på topper og blader. Det sprer seg raskt til stilken kollapser. Ødelagte knoller har en fast rødbrun råte under misfarget hud. Planten er ofte senere invadert av andre organismer (særlig bakterier) som produserer en myk,  motbydelig og illeluktende råte. 

Potetsykdommen rammet Norge hardt og lidelsen satt i gang økt immigrasjon til USA.  Irlands opplevelse av potetsykdommen ble vesentlig verre og befolkningen krympet til 25 prosent av både dødsfall og utvandring. Selv om bestemora mi ble født etter den store matmangelen, kunne hun huske fortellinger om den tragiske episoden som permanent endret Irlands historie. Hennes familie var heldigere enn de fleste fordi ingen var utsatte spedbarn da krisen skjedde. 

Jeg tror at små gårder spiller en viktig rolle i avverging av lignende fremtidige uhell. Til tross for utvalget av matvarer som man kan finne i Oslo, er verdens mattilgjengeligheten sårbar som potetene i 1800-tallet. Mens vi kan kjøpe mat fra hele verden, spiser mennesker færre og færre arter fordi det er ganske få planter som tåler industriell produksjon og internasjonal transport, lagring og behandling. Ta vanlig bananer som et eksempel. De aller fleste bananer som er solgte i Europa og USA er fra genetiske identiske trær av en art som heter ”Cavendish.”  Jeg hørte at denne arten har mye mindre smak enn”Gros Michel” som ble populær. Men det var før 1950-tallet, da en sopp helt ødela dyrkningen. 

Det er på små gårder og i frø- og plantesamlinger hvor nyttige, men mindre populære arter har en sjanse til å overleve. Takket være sortsamlere på små gårder finnes derfor forsatt flere hundre ulike potetsorter i Norge. I løpet av de siste 25 år har den nordiske genbanken gjort et stort arbeid med å samle inn og vurdere verdien av nordiske potetsorter. Jo flere arter vi har, desto bedre sjanser har vi at noen av dem er motstandsdyktig mot framtidens plantesykdommer På den måte er biologiske diversitet var matforsikring.

Kilder: 

Poteten i Norge: http://www.next1000.com/family/EC/Loten.history.html

http://www.skogoglandskap.no/artikler/2008/potet

http://www.forskning.no/artikler/2008/januar/1199709628.58  

Historien om bananer: http://en.wikipedia.org/wiki/Banana

Potetsyke: http://www.rhs.org.uk/advice/profiles0701/potato_blight.asp

Potethøst med faren min = Potato harvesting with my dad

For tre uker siden kom faren min fra USA på sitt første besøk til Norge, og et høydepunkt var egentlig potetene på Øverland Gård. Han synes det var svært gøy å grave opp jordeplene med en spadegreip. Han gledet seg over skattejakten, ristet jord fra skitne knoller som han elsker å spise. Men det hadde også en spesiell betydning for ham. Hans foreldrene, besteforeldrene og slekten var potetbønder i Irland over et hundre år. 

Three weeks ago, my father came from the US for his first visit to Norway. One highlight was harvesting potatoes at Øverland Farm where I am a member and pick my weekly produce from May through October. He thought it was fun to dig up his favorite vegetable pitch fork, hunting through the earth for the small, muddy tubers and shaking them free. But, it also had a special meaning for him. His parents, grandparents and entire family were potato farmers in Ireland for over a hundred years. 

Som i gamle Norge, og mange utviklingsland i dag, ble poteten avgjørende for eksistensen for familien hans før hans foreldre flyttet til USA i 1930. Denne utrolig fruktbare planten forsynte over 60 prosent av kaloriene de spiste og den var viktig i kampen mot sulten. 

The potato was essential for the family's survival before my grandparents immigrated to the US in the 1930s. The incredibly productive plant probably provided over 60% of their caloric intake in a given year, and was invaluable in staving off hunger. The central role that the plant played in Ireland, was also true in Norway and continues to be the case in many developing countries. 

Poteter regnes som den mest produktive veksten i verden, og produserer flere kalorier per dekar enn mais, ris eller hvete. I tillegg er den næringsrik med C-vitamin som forebygger skjørbuk. Poteter innholder betydelig protein, den er lett å dyrke og høste uten spesialutstyr (som korn trenger) og kan tilpasses ulike økosystemer fra kaldt høyfjell med karrig jord tilvarmt lavland. 

The potato is counted among the most productive plants in the world and can provide more calories per an acre than corn, rice or wheat. In addition, it is high in vitamin-C which helps prevent scurvy. The roots also contain a considerable amount of protein. The plants are well adapted to a wide variety of climates from cold, high mountains to warm, low-lying field. Perhaps most importantly, potatoes can be harvested without investment in specialized equipment, making it suitable for small farms. 

Med tanke på alle fordelene, er det forståelig at prester og humanitære organisasjoner har fremmet poteter i fattige land rundt i verden. Da spanjolene brakte poteter tilbake fra Den Nye Verden på 1500-tallet, fikk den en kjølig mottakelse. Men unge, ivrige og entusiastiske prester så etter hvert plantens potensial. Da poteter kom til Norge på 1700-tallet var det de geistlige som prekte om det fra prekestolen, skrev de første lærebøker om planten og lærte det norske folket både å dyrke, oppbevare og tilberede poteten som en viktig matvare som kunne berge befolkningen.

Considering all of the crop's advantages, it is understandable why priests and humanitarian organizations have promoted the potato in underdeveloped countries around the world. When the Spanish brought the potato back from the New World in the 16th century, it was received with suspicion. However, young, enthusiastic priests soon recognized the plant's potential. When the potato finally arrived in Norway in the 18th-century, it was the clergy who preached the plants benefits from the pulpit and wrote the first books about it. They personally taught small farmers how to cultivate, harvest, store and use of the potato as an important staple that could sustain the population. 

Dette potetkorstoget forsetter i dag. Siden verdens befolkning er forventet å øke med 100 millioner mennesker hvert år de neste to tiårene, anbefaler FN potetdyrkning som et botemiddel. Potetforbruket er på vei opp i land i sør fra India til Afrika. Men ikke i Norge og USA. 

The potato crusade even continues today. Since the world's population is expected to increase by 100 million each year over the next ten years, the UN has recommended the potato as staple crop. Potato consumption is steadily on the way up in Southern Hemisphere from India to Africa. However, not in Norway and the US.

”Er det alle vi høster for hele uka?” spurte faren min. ”Det ville neppe forsyne en mann for en middag i slekten min. Vet du at bestemora di aldri kjøpt mindre enn en tikilos pose med poteter da jeg var ung?”   

"Is that all we are going to harvest for the whole week?" asked my dad, incredulously. "This amount would barely satisfy one man for one dinner in my family. Did you know at your grandmother never bought less than a ten pound bag of potatoes when I was young?" 

”Ja,” svarte jeg. Det er annerledes i dag. For å spise så mange poteter må man har tungt fysisk arbeid, og ikke en kontorjobb. Mannen min og jeg spiser noen poteter noen ganger i uken med mangfoldig grønnsaker og salat fra gården, og lite kjøtt.  Også spiser vi lettere matvarer fra hele verden. Men, det er heldig at vi egentlig liker poteter.  Hvis vi skulle leve helt bærekraftig, fra bare lokalmat, eller det man kan dyrke seg selve, ville vi sikkert spise mange mange mange flere poteter. 

"Yes," I answered. It's different today. To be able to eat that  amount of potatoes in one meal would be impossible, unless one had hard physical labor all day. With office jobs, we just don't burn as much energy. My husband and I eat potatoes a few nights a week along with a wide variety of other vegetables from the farm and meat on the side. But, it's lucky we like the tubers.  If we were to live sustainably, entirely subsisting off of local food, we would be eating many, many, many more potatoes.