(English summary: A follow up to my previous post about the potato as miracle plant the can save the world from hunger. This post goes into the potato famine in Ireland and how the episode reveals the vulnerability of our global food supply and shows the important role of small farms and seed collecting. Essentially, as we depend on fewer and fewer varieties of plants and vegetables, we are opening the door for a single pathogen to wipe out an entire type of food. The good news is that many rare, heirloom varieties are still kept alive through the efforts of small farms and seed collectors. Some of the most significant projects of this sort are going on in Norway.) Jeg skrev tidligere om poteten som en mirakelmatvare. Men historien har også en mørk side som viser at små gårder holder nøkkelen til å berge verdens sårbare mattilgjengelighet.
På midten av 1800-tallet, trehundre år etter potetens ankomst til Europa, ble noen land farlig avhengig av planten. Etter tiltakene av de ivrige ”potetprestene” ble poteten en dominerende vekst og viktig ingrediens i norske retter som lefse. Som i Irland medførte potetens popularitet i Norge til en befolkningseksplosjon som førte til nødvendigheten av enda mer potetdyrkning.
Mellom 1845 og 1852 feide potetsykdommen tørråte over landet. Tørråte, eller Phytophthora infestans, er en kraftig soppinfeksjon som overfører soppsporer i fuktig luft. De første symptomene er brune og svarte flekker på topper og blader. Det sprer seg raskt til stilken kollapser. Ødelagte knoller har en fast rødbrun råte under misfarget hud. Planten er ofte senere invadert av andre organismer (særlig bakterier) som produserer en myk, motbydelig og illeluktende råte.
Potetsykdommen rammet Norge hardt og lidelsen satt i gang økt immigrasjon til USA. Irlands opplevelse av potetsykdommen ble vesentlig verre og befolkningen krympet til 25 prosent av både dødsfall og utvandring. Selv om bestemora mi ble født etter den store matmangelen, kunne hun huske fortellinger om den tragiske episoden som permanent endret Irlands historie. Hennes familie var heldigere enn de fleste fordi ingen var utsatte spedbarn da krisen skjedde.
Jeg tror at små gårder spiller en viktig rolle i avverging av lignende fremtidige uhell. Til tross for utvalget av matvarer som man kan finne i Oslo, er verdens mattilgjengeligheten sårbar som potetene i 1800-tallet. Mens vi kan kjøpe mat fra hele verden, spiser mennesker færre og færre arter fordi det er ganske få planter som tåler industriell produksjon og internasjonal transport, lagring og behandling. Ta vanlig bananer som et eksempel. De aller fleste bananer som er solgte i Europa og USA er fra genetiske identiske trær av en art som heter ”Cavendish.” Jeg hørte at denne arten har mye mindre smak enn”Gros Michel” som ble populær. Men det var før 1950-tallet, da en sopp helt ødela dyrkningen.
Det er på små gårder og i frø- og plantesamlinger hvor nyttige, men mindre populære arter har en sjanse til å overleve. Takket være sortsamlere på små gårder finnes derfor forsatt flere hundre ulike potetsorter i Norge. I løpet av de siste 25 år har den nordiske genbanken gjort et stort arbeid med å samle inn og vurdere verdien av nordiske potetsorter. Jo flere arter vi har, desto bedre sjanser har vi at noen av dem er motstandsdyktig mot framtidens plantesykdommer På den måte er biologiske diversitet var matforsikring.
Kilder:
Poteten i Norge: http://www.next1000.com/family/EC/Loten.history.html
http://www.skogoglandskap.no/artikler/2008/potet
http://www.forskning.no/artikler/2008/januar/1199709628.58
Historien om bananer: http://en.wikipedia.org/wiki/Banana
Potetsyke: http://www.rhs.org.uk/advice/profiles0701/potato_blight.asp
No comments:
Post a Comment